Esaias 16

¹Send landsherren de lam han skal ha, fra Sela gjennem ørkenen til Sions datters berg!

²Som flagrende fugler, lik unger som er jaget bort fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons ferjesteder.

³Gi råd, finn utvei for oss! La din skygge midt på dagen være som natten! Skjul de fordrevne, forråd ikke dem som flykter!

⁴La mine fordrevne barn få herberge hos dig! Vær et skjul for Moab mot ødeleggeren! For det er forbi med voldsmannen, ødeleggelsen får ende, undertrykkerne blir borte av landet.

⁵Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunnhet, og en konge skal sitte trygt på den i Davids telt, en fyrste som søker rett og fremmer rettferdighet.

⁶Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets stolthet, dets overmot og dets storaktighet, dets tomme skryt.

⁷Derfor skal Moab klage over Moab, alle skal klage; over Kir-Haresets druekaker skal I sukke i dyp sorg.

⁸For Hesbons marker er visnet, og Sibmas [Sibma lå nær ved Hesbon.] vintre, hvis edle ranker slo folkenes herskere [beruset dem så de falt drukne om.] til jorden; de nådde like til Jaser og forvillet sig ut i ørkenen; dets kvister bredte sig ut og gikk over havet.

⁹Derfor gråter jeg med Jaser over Sibmas vintre; jeg vanner dig med mine tårer, Hesbon, og dig El'ale! For over din frukthøst og over din kornhøst faller frydeskrik [fiendenes.]

¹⁰Og glede og fryd tas bort fra frukthavene, og i vingårdene lyder ingen frydesang, intet jubelrop; ingen treder vin i persekarene; frydeskriket [over en fruktbar høst.] gjør jeg ende på.

¹¹Derfor bruser mitt indre for Moab som en citar, og mitt hjerte for Kir-Heres.

¹²Og når Moab har møtt frem på offerhaugen og trettet sig ut der, og det går til sin helligdom for å bede, [til sin gud Kamos] da utretter det intet.

¹³Dette er det ord som Herren fordum talte mot Moab.

¹⁴Men nu taler Herren og sier: Innen tre år, således som en dagarbeider regner årene, skal Moabs herlighet være aktet ringe tross hele dets store folkemengde, og det som blir levnet, skal være lite og ringe og ikke meget verdt.